Master-slave-arkitektur er et designmønster som ofte brukes i programvareutvikling for å håndtere kommunikasjon og koordinering mellom to eller flere komponenter eller systemer.

I denne arkitekturen kontrollerer en komponent, kjent som master, og dirigerer handlingene til en eller flere underordnede komponenter, kjent som slaver.

Masterkomponenten har ansvaret for å initiere oppgaver, distribuere arbeid og administrere det overordnede systemet, mens slavekomponentene utfører de tildelte oppgavene og rapporterer tilbake til master. Master-slave-arkitekturen brukes ofte i distribuerte systemer, hvor flere datamaskiner eller prosesser arbeider sammen for å oppnå et felles mål.

Masterkomponenten fungerer som et sentralisert kontrollpunkt, koordinerer handlingene til slavekomponentene og sikrer at systemet fungerer jevnt og effektivt.

Denne arkitekturen er spesielt nyttig i systemer som krever høy tilgjengelighet, feiltoleranse og skalerbarhet, da den muliggjør enkel delegasjon av oppgaver og effektiv ressursforvaltning. En av de viktigste fordelene med master-slave-arkitekturen er dens evne til å dele opp komplekse oppgaver i mindre, mer håndterbare deloppgaver som kan distribueres blant flere slavekomponenter.

Dette muliggjør parallell behandling og forbedret ytelse, da arbeidsmengden deles mellom flere prosessorer eller systemer.

I tillegg gir master-slave-arkitekturen en klar oppdeling av bekymringer, der masterkomponenten håndterer høy-nivå koordinering og slavekomponentene fokuserer på å utføre spesifikke oppgaver. Totalt sett er master-slave-arkitekturen et kraftig og fleksibelt designmønster som kan anvendes på et bredt spekter av systemer og applikasjoner.

Ved å utnytte styrkene til både sentralisert kontroll og distribuerte prosesser, muliggjør denne arkitekturen effektiv kommunikasjon, koordinering og ressursforvaltning, noe som gjør den til et essensielt verktøy for å bygge robuste og skalerbare programvaresystemer.