Inversjon av kontroll (IoC) er et designprinsipp innen programvareutvikling som refererer til reverseringen av kontrollflyten i et program.

Tradisjonelt, i en typisk applikasjon, blir kontrollflyten diktert av selve applikasjonskoden.

Imidlertid, med IoC, blir kontrollflyten flyttet til et rammeverk eller en beholder som håndterer applikasjonens komponenter og deres interaksjoner. Dette paradigmeskiftet gir større fleksibilitet og utvidbarhet i programvareutvikling.

I stedet for at applikasjonskoden direkte kaller og administrerer de forskjellige komponentene den er avhengig av, delegerer IoC dette ansvaret til en beholder eller et rammeverk.

Denne beholderen er ansvarlig for å instansiere, konfigurere og administrere livssyklusen til disse komponentene, noe som lar applikasjonskoden fokusere på sin kjernefunksjonalitet. En av de viktigste fordelene med IoC er forbedret modularitet og separasjon av bekymringer.

Ved å løsne koblingen mellom komponentene i en applikasjon og delegere kontroll til en sentral beholder, kan utviklere lettere bytte ut komponenter, legge til ny funksjonalitet, eller endre eksisterende funksjoner uten å måtte gjøre omfattende endringer i applikasjonskoden. IoC implementeres ofte gjennom teknikker som avhengighetsinjeksjon, der avhengighetene til en komponent blir levert til den av en ekstern enhet, i stedet for å bli opprettet innen komponenten selv.

Dette fremmer løs kobling mellom komponentene, noe som gjør at kodebasen blir mer vedlikeholdbar og testbar. Alt i alt er inversjon av kontroll et kraftig designprinsipp som fremmer fleksibilitet, modularitet og vedlikeholdbarhet i programvareutvikling.

Ved å forskyve kontrollflyten til en sentral beholder eller rammeverk, kan utviklere lage mer robuste og skalerbare applikasjoner som er lettere å administrere og utvide over tid.